Vi må ha en bedre plan enn fortsatt oljeavhengighet. Er det én ting kulturarbeidere skulle slått ring rundt, er det rettferdig, grønn omstilling - ikke krisepakken til oljenæringen, skriver redaksjonsmedlem Ragnhild Freng Dale i et tilsvar til Aslak Sira Myhre.
Myten om at kulturen er oljeavhengig får nok en støttespiller i Aslak Sira Myhre, når han skriver i Dagsavisen at «kulturarbeiderne aller først» skulle slått ring rundt Stortinget og krevd krisepakke til oljenæringa. Men både resonnementet og konklusjonen halter.
La oss ta det steg for steg:
1) Kulturlivet har gitt fryktelig mye under denne såkalte dugnaden, men er blant dem som sitter igjen med minst. Støtteordningene er for dårlig utformet til å redde scener og litteraturhus som er organisert «feil» for det nye regelverket (dette gjelder blant annet Sira Myhres tidligere arbeidsplass Litteraturhuset i Oslo). Frilansere venter fremdeles på første utbetaling, og får ikke kompensasjoner i tråd med fagorganisasjonenes krav.
Å be dem som står uten inntekt og oppdrag om å slå ring rundt Norges mektigste næring er intet annet enn en fornærmelse.
2) Oljen er ikke det eneste som gjør at samfunnet vårt går rundt, og av kronene på statsbudsjettet er ikke petroleum den eneste inntekten vi lever av. Totalt var inntektene til staten på 1387 milliarder kroner i fjor. Petroleum utgjorde en netto kontantstrøm på 257 milliarder kroner, mens den for 2020 er anslått til 98 milliarder. Så ja, covid-19 slår kraftig inn, men nedgangstrenden er ikke ny.
Til sammenligning var inntekter fra skatt på inntekt og formue anslått til 267 milliarder i 2019. (Og det er uten alle de formuene samfunnets rikeste har gjemt bort i skatteparadis eller får skattefradrag for å gi til veldedige formål.) Noe av dette er folk som jobber i industri, men det er også alle oss andre. Petroleum er ikke alt, samme hvor mange fylkeskommunevåpen Norsk olje og gass illustrerer rapportene sine med.
3) Det er åpenbart, men må likevel påpekes: kultur er næring, og kulturbevilgninger skaper en rekke arbeidsplasser. I apparatet rundt en danser, skuespiller eller musiker er det folk som jobber med lys, lyd, design, i scenehuset, med servering, billettsalg, tilrettelegging, og en rekke andre oppgaver.
Det er mye inntekter til fellesskapet i kultur, det er ikke bare en utgiftspost. Det er også mye mer enn business, men den diskusjonen kan ligge akkurat nå.
4) Det er heller ikke mangel på olje som gjør at Sira Myhres britiske kolleger kutter stillinger. Det er villet kuttpolitikk gjennom mange år med britisk tory-styre, hvor kulturlivet og en annen samfunnskritisk infrastruktur, inkludert helsevesenet er utarmet av en lang rekke kutt. Storbritannia kunne løst det annerledes, men de fører en politikk for de rike få, ikke en sosial politikk for de mange. Resultatet ser vi nå under pandemien.
5) Det er ikke koronakrisa som har skapt krise i oljenæringen. Det har vært kjent lenge at ordrebøkene blir tomme utover 2020-tallet. Det var et valg bransjen tok bl.a. etter oljeprisfallet i 2014, ikke i mars 2020.
Noe rammes av corona også, som revisjonsstans, annet vedlikehold og leteboring, men det er fallet i etterspørsel, pris og omstillingsrisiko som er oljenæringens store utfordring. En rekke eksperter, ikke minst Finansdepartementet, har frarådet å gi oljenæringen alt de peker på, og politikerne vil gjøre klokt i å heller lytte til dem.
6) Hvis det er én ting kulturarbeidere og alle andre burde slå ring rundt, er det en storstilt satsing på grønn, rettferdig omstilling, i tråd med oppropet en rekke fagforeninger og miljøorganisasjoner nylig stod bak. Det som skal berge oss i framtiden, både biblioteksansatte, scenekunstarbeidere, musikere, sykepleiere, lærere, industriarbeidere og akademikere, er ikke de «forhåpentligvis blå talla» fra petroleumsindustrien (som Sira Myhre skriver), men at vi begynner for alvor å bygge den industrien og infrastrukturen som gjør at vi både kan levere og konsumere fornybart og energieffektivt om 10, 20, og 50 år.
«Forhåpentligvis» er ikke godt nok. Vi må ha en bedre plan. En plan som får mer enn 3,6 milliarder over tre år, og som måler seg med utfordringen vi står overfor.
Hvis ikke politikerne i Norge hadde vært fremoverlent da de satset på oljen, så hadde vi ikke nytt så godt av inntektene til fellesskapet som vi gjør i dag. Nå, i 2020, er det på tide å lene seg fremover igjen, og bygge det framtidige samfunnet med klokskap og sindighet.
Da kan vi snakke om en krisepakke vi kan slå ring om utenfor Stortinget, da.
Commenti