Skribent: Sivert G. Mortensen
8. september er datoen i kalenderboka. Det er ikke en rød helligdag, men heller en blåmandag, i hvert fall slik det ser ut på meningsmålingene. Fremskrittspartiet er Norges største parti, sammen med Høyre kan de danne regjering med nesten 50% oppslutning av det norske folk. Arbeiderpartiet lider av regjeringsslitasje, for ikke å snakke om indre splid og en partileder med prekær tillit. Man skal ikke ta sorgene på forskudd, det er fremdeles åpent, men det er nok best å være forberedt på et skifte, er det så ille, da?
Siden jeg gikk på folkehøgskole – Nansenskolen på Lillehammer i 2019 har jeg vært en ung og aktiv apologet for venstresiden. Under valget i 2021 hvor jeg for første gang var stemmedyktig meldte jeg meg inn i SV for å markere min politiske identitet, jeg var nylig innflyttet i Bergen for studier og tilbrakte valgkvelden på Rødt sin valgvake hvor de klarte å komme over det magiske firetallet. Det var stor optimisme, og som en støttespiller av SV var det håp om et regjeringssamarbeid. Slik ble det dessverre ikke.
Gjennom de snart fire årene som nå har gått er beina fremdeles plantet på venstre banehalvdel, men det har vært mye frustrasjon og indre politiske kriser, for både meg selv og venstresidens fyrtårn – Arbeiderpartiet. For min egen del har denne krisen og frustrasjonen bunnet i det å føle seg uinspirert. Mangel på engasjement og et felles prosjekt som har gitt en følelse av politisk apati. For Arbeiderpartiet har det vært flere uheldige habilitetssaker, samt uforutsette og forutsette kriser som har gjort at de til dels har fremstått svake, og jeg vil også si at de til tider fremstår visjonsløse. Folk er misfornøyde, som gateselger i klassekampen har jeg gleden av å slå av en prat med mannen på gata, hadde jeg fått en krone for hver gang noen sa; «jeg var rød før, men nå er jeg blå» ville jeg nok bodd i Sveits i dag. Jeg mimrer tilbake til tiden på folkehøgskolen og tiden frem til forrige valg, men hvorfor?
I det jeg tenkte rundt dette spørsmålet slo det meg; føles det ikke godt å ha noen å hate? Det er mye mer komfortabelt og givende å være i opposisjon, det å drive kritikk og å være misfornøyd. Det er ingenting så samlende som å ha en felles fiende, det er ingenting så toksisk som kos med misnøye og det er ingenting så syndig som skadefryd, men Gud det er godt å la noen andre som mener de kan gjøre en bedre jobb få prøve seg, det skal bli godt å være i opposisjon igjen.
Jeg håper ikke på et regjeringsskifte, men hvis det skulle bli det er det kanskje best å se på det som en mulighet. For det første må Arbeiderpartiet vise litt visjonspolitikk, det å gå til valg på å revidere blå politikk er altfor svakt. SV sin innføring av gratis tannhelse til alle under 28 år er ekte venstresidepoltikk, Gerhardsen skal en gang ha sagt at man må gå til valg med minst ett velferdstilbud hvert valgår. For det andre bør venstresiden i større grad samles slik at man slipper å ha med Senterpartiet. For det tredje er det kanskje greit å la noen andre slippe til så folk får se hvordan blåblå regjering faktisk ser ut, det er som sagt ingenting som er deiligere og mer komfortabelt enn å være i opposisjon. Så for å besvare det første spørsmålet, er det så ille med et skifte, da? Vel, det er opp til hver enkelt, men for meg selv personlig skal det bli godt å være i opposisjon, igjen.
Comments