Lavtlønnskultur og sosial dumping i jordbruket kan ikke lenger aksepteres, skriver Mari Gjengedal.
Denne teksten ble først publisert i Nationen den 6. april.
Vi må begynne å legge om til et system hvor norske bønder som produserer mat på norsk jord, får anstendig betalt. Da må vi også begynne å betale det norsk mat faktisk koster.
Det har lenge vært tydelig at noe er riv ruskende galt med norsk jordbruk, men koronakrisen blottlegger problemene i enda større grad. De deler av næringen som er avhengig av sesongarbeidere, blir i stor grad lammet når de ikke har tilgang på importert arbeidskraft. Regjeringen vil innføre hastetiltak - dels på initiativ fra næringen selv - for å sikre at lavtlønnede østeuropeere får komme inn i landet. De vil også lempe på dagpengereglene for å få permitterte nordmenn inn i jordbruket.
Slike særunntak for jordbruket er nødvendig fordi de aller fleste nordmenn får en langt høyere timelønn enn landbrukets minstelønnsats på 123 kroner, selv om de går på dagpenger med 62 prosent av ordinær lønn.
For de fleste nordmenn lønner det seg altså å gjøre ingenting framfor å bidra til å produsere livsnødvendig mat. Det er hull i hodet.
Mat er den handelsvaren det alltid vil være etterspørsel etter. Alle trenger mat, uavhengig av økonomiske nedgangstider. Når man jobber i en næring hvor man produserer produkter absolutt alle trenger, skulle man tro det skulle være mulig å få en anstendig lønn. Men det er slett ikke tilfelle slik vi har rigget norsk jordbrukspolitikk.
Hvorfor har vi tillatt en utvikling hvor store deler av jordbruket er avhengig av sosial dumping og underbetalt, utenlandsk arbeidskraft? Hvorfor skal det ikke gå an å leve av jordbruk?
Økningen i landets rikdom, godt hjulpet av det norske oljeeventyret, har ført til en vanvittig velstandsutvikling og dertil høye forventninger til hva som er en anstendig lønn. Samtidig forventer vi fremdeles at mat skal være billig. Prisene blir stadig presset ned, godt hjulpet av en ensporet politisk volumpolitikk som har vart i flere tiår, samt et labert importvern og noen få markedsaktører som stikker av med størsteparten av kaken.
Jordbruket er blant yrkene som ikke har fått bli med på oppblåsningen av de norske lønningene. I jordbruket tar vi det for gitt at folk fremdeles skal jobbe mer for mye mindre betalt. Får de ikke driften til å bli lønnsom? Da er de ikke flinke nok. De får jo tross alt nok av støtte fra statskassa.
Er det noe landbrukssubsidiene først og fremt har bidratt til, så er det lavere matpriser til forbrukere, ikke tjukkere lommebøker for bøndene. Bønder får betalt litt av staten for å produsere så mye som mulig, slik at de ikke trenger å «ta ut hele prisen» for varene i markedet, som det så fint heter. Altså, vi som forbrukere slipper å betale det maten koster å produsere.
Systemet bidrar til lave matpriser, men også lave lønninger. Responsen til de fleste bønder er å outsource deler av matproduksjonen for å overleve. Norske ressurser og norske lønninger lønner seg ikke i et slikt regnestykke. Store deler av det som spises i Norge, er enten importert direkte, eller indirekte gjennom importert kraftfôr til norske husdyr. Og av det som produseres i Norge, er vi avhengig av folk som er villig til å jobbe for luselønn for å få ting til å gå rundt.
På enten den ene eller andre måten, sprer norsk jordbruk seg utover landegrensene, enten ved bruk av jord i andre land, eller bruk av andres arbeidskraft.
Dette er et korthus som risikerer å rase sammen med en gang internasjonale farer truer og ustabile perioder oppstår. Dersom grensene må stenges eller andre land opplever avlingskriser, ligger vi brått med brukket rygg. Det er en beredskapsmessig katastrofe. Det er hinsides all fornuft at vi har latt det gå så langt. Alt beror på en blind tro om at marked og fri flyt er det eneste saliggjørende.
Det er det selvsagt ikke. I enkelte tider kan faktisk et fritt marked være tilnærmet null verdt. Men det som alltid vil ha verdi, er mat, og sikker tilgang til maten.
Det trengs å tas tilbake kontroll over jordbrukspolitikken i dette landet. Politikerne, som i alt for lang tid har fritatt seg fra ansvar ved å la landbruksmyndighetene og bondenæringa selv styre virkemidlene for politikken, må sette seg tilbake i førersetet. Formålet med jordbruket er ikke billig mat. Det er selvforsyning, arbeidsplasser, trygg mat og bruk av norsk jord. Det er en sunn og lønnsom næring som ikke må være avhengig av sosial dumping og produksjon på idealisme.
Det er nok nå. Vi må ta ansvar for vår egen selvforsyning. Og vi må betale det maten koster.
Mari Gjengedal er redaksjonsmedlem i Røyst og redaktør for det kommende Røyst #13 med tema "bruk av land og hav".
Comments