Mens vi venter på stormaktene

Skribent: William Sem Fure

Bilde: FV Argos Georgia

Nordmenn i Sørishavet

Tema for dette nummeret av Røyst er Latin-Amerika. For å knytte sammen det fjerne og det nære, har jeg intervjuet både vitenskapsfolk og tidligere kollegaer om en særegen form for fiskeri som foregår i Sørishavet – langt utenfor bevisstheten til de fleste nordmenn. Her har rederier fra Norge etablert seg blant de dominante aktørene når det kommer til fangsten av tannfisk, en lukrativ dypvannsfisk på gjennomsnittlig tjue kilo (enkeltindivider kan gjerne komme opp i det femdobbelte). Fiskeriet foregår hovedsakelig i farvannet rundt Syd-Georgia, og i Ross- og Amundsenhavet. Dette er områder som enten faller innunder britisk territorialfarvann, eller som forvaltes som del av de britiske antarktiske områdene. Da jeg ringte til min venn «Jon»[1], en tidligere kollega fra Nordsjøen og Barentshavet, fant jeg ham mer enn villig til å slå av en prat; «Jeg har vært klar for avreise til Montevideo i over en uke», fikk jeg høre, «så alt jeg gjør nå er uansett bare å røyke og prate». Han var imidlertid tydelig på at jeg ikke fikk bruke hverken hans eller rederiets ekte navn; som nordmann i disse dager, er det er dårlig idé å stikke hodet for langt ut – særlig hvis man ferdes i farvann der russiske myndigheter har (eller innbiller seg å ha) interesser.

Tannfiskeriet i Sørishavet er kjent som en teknisk krevende og risikofylt beskjeftigelse – men i dette tilfellet er det ikke været eller isforholdene som holder båtene fra å reise ut. Den internasjonale forvaltningsorganisasjonen CCAMLR[2] har nemlig mottatt krav fra russiske styresmakter om at deler av Sørishavet må sperres for fangst på tannfisk. De går dermed imot de tidligere kvotene som er etablert i området, basert på forskning som tidligere har blitt underkjent av organisasjonens forskningsgrupper. De eneste som har drevet systematisk linefiske etter tannfisk i disse områdene har vært britiskregistrerte båter (mange av dem norskeide, og med en andel av norsk mannskap), i tillegg til enslige fartøyer fra land som New Zealand og Uruguay. De nye kravene kan med andre ord vanskelig ses på som noe annet enn et fjernt motsvar mot de økonomiske og diplomatiske sanksjonene som Russland har blitt utsatt for siden invasjonen av Ukraina. Sett fra utsiden kan det se ut som nok et av Putins impotente forsøk på å hevde seg som stormaktspolitiker – men for mannskapene på de norsk-britiske båtene, er konsekvensene høyst reelle. Som følge av Russlands nyfundne interesse for bevaringen av tannfisk, sitter det i skrivende stund fiskere i Indonesia, Spania, Chile, Uruguay og Norge og venter på en mulighet til å komme seg på sjøen, så de kan tjene til livets opphold. Ironisk nok er dessuten en ikke ubetydelig del av mannskapene på disse båtene russiske. Slik sett undergraver russiske myndigheter nå den tilstedeværelsen de allerede hadde – som attpåtil har vært en fredelig og kameratslig tilstedeværelse – for i stedet å markere seg med makt.

Det er i slike situasjoner at det særegne med forvaltningen av Antarktis virkelig blir synlig. Syv land legger per i dag territorielle krav på landområder syd for sekstigraderlinjen: Argentina, Chile, Frankrike, New Zealand, Australia, Storbritannia og Norge. Disse kravene er imidlertid ikke allment anerkjent; blant annet forbeholder både Russland og USA seg retten til å komme med fremtidige krav. Til tross for disse uavklarte forholdene, oppfattes likevel den daglige forvaltningen som stort sett forutsigbar og rettferdig av de fleste. CCAMLR har stor oppslutning, og har siden grunnleggelsen i 1982 lykkedes godt med å ta vare på og regulere bruken av naturressursene i Antarktis. Selv om forholdene altså er uvisse på det teoretiske planet, har det med andre ord hersket en svært funksjonell enighet i praksis – men hva fremtiden vil bringe, nå som Putin har kastet masken er uvisst.

Bilde: CCAMLRs internasjonale logo. Bokstavene står for: Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources

Grundig forvaltning

Fangsten på tannfisk føyer seg inn i den lange rekken av norsk pionervirksomhet i fjerne farvann – om enn på mer regulert og bærekraftig vis enn tidligere. De mest kjente norske forgjengerne i Sørishavet er nok de vestfoldske hvalfangerne, som gjennom sin drift helt frem til 60-tallet sørget for at Norge hadde en tilstedeværelse som legitimerte landkravene fra Roald Amundsens tid. Arven etter disse fangstfolkene er imidlertid sammensatt, siden de effektive fangstmetodene med tiden førte til enorme ødeleggelser blant de antarktiske hvalbestandene. Her har mye skjedd siden 60-tallet; under oppsynet til CCAMLR, har Sørishavet blitt et av verdens best regulerte havområder. Alle fartøyer som innvilges fangstkvoter, er pålagt å ta med seg observatører og forskere som er utsendt av organisasjonen.

Sett fra ståstedet til en tidligere fisker, høres dette veldig annerledes ut enn den friheten som sjøfolk stort sett er vant til: «Det blir bare strengere og strengere. Nå er det ikke lov å hive en sneip på sjøen engang»; slik oppsummerer Jon tilstanden. De strenge lovene regulerer fiskeriet helt ned på detaljnivå; det er for eksempel ikke lov å bruke den samme typen linetau som man bruker i norske farvann. I stedet må fiskerne bruke en line med kjerne av bly sydd inn i midten; dette for å øke vekten, slik at den skal synke til bunns så raskt som mulig. Dersom linen bruker for lang tid før den synker, hender det at fredede sjøfuglarter, som for eksempel petrellen og albatrossen, dykker ned for å snappe opp agnet på krokene. Det gjelder altså å senke den til bunns så fort som mulig, før fuglene biter på kroken og dras ned til en drukningsdød en kilometer eller mer under overflaten. Det er heller ikke lov å sette inn linen med tjære, slik det er vanlig i europeiske farvann. I stedet må det brukes en type smurningsfett som er så miljøvennlig at det visstnok skal gå an å spise det uten ubehag (dersom man skulle få lyst til prøve ut smaken av linetau, altså). Viktigst av alt er likevel ordningene for oppbevaring av søppel. Hver minste smitt og smule som produseres av avfall, blir tatt vare på i egne sekker, såkalte big-bags, og må leveres til egne mottak på land. Her har fiskerne i Sørishavet, under oppsynet til CCAMLR, kommet mye lengre enn de fleste andre steder i verden, og man kan kanskje tillate seg å håpe på at slike ordninger kan settes i kraft også i andre farvann. (Ut ifra egen erfaring, skal det sies at forholdene faktisk har blitt vesentlig bedre også her hjemme, bare i løpet av de ti siste årene – men Sørishavet har siden 80-tallet ligget flere tiår foran de fleste andre områder).

En annen grunn til håp, er at fiskerne selv synes å være innforstått med betydningen av god forvaltning. Til tross for at Jon ikke lenger får kaste sneipene sine i sjøen, nærer han og resten av mannskapet ingen egentlig motvilje mot vernetiltakene og observatørene fra CCAMLR: «Observatørene er ikke ute etter å ta oss; de er ute etter å ta vare på bestanden. Det de gjør ombord er dessuten forskning, så vi ser på dem som behjelpelige». Behjelpeligheten går for øvrig begge veier; dekksfolkene hjelper til med å identifisere og legge til side fisk som har blitt merket tidligere, av andre observatører. Den merkede fisken brukes så til å kartlegge bestandens bevegelser, gjennomsnittlig vektøkning per år, og lignende grunnleggende data. Det er denne innsamlingen av kunnskap som muliggjør beregningen av størrelsen på kvotene. Ved å holde nøye oppsyn med bestandens utvikling, blir det mulig for CCAMLR å anslå hvor mye som kan tas ut før det går på bekostning av bærekraften i området.

Bilde: Måløy, hjemhavn til flere av de norske sørisfarene.

Et krevende fiskeri

De som arbeider som linefiskere i norske farvann, er ofte vant til en viss forutsigbarhet. Torske- og hysefisket på Nordkappbanken er for eksempel et svært stabilt fiskeri, hvor man kan regne med en noenlunde lik fordeling av fangst per døgn, og hvor man skal være uheldig dersom man kommer hjem uten en grei månedslønn eller mer. For dem som våger seg ned til Sørishavet, derimot, er saken en helt annen. Særlig i Ross- og Amundsenhavet er det vanskelig å begrense elementet av sjansespill, noe som skyldes en kombinasjon av naturforholdene og måten kvotene fordeles på. I disse havområdene fordeles kvotene nemlig ikke på forhånd, men settes opp som en såkalt totalkvote, noe som ofte kalles for olympisk fiskeri. Kort fortalt vil det si at det ikke gis ut kvoter per båt, men at forvaltningen fastsetter et samlet tak på fangsten til alle båtene som deltar den sesongen. Hver kveld før midnatt, må hver båt rapportere inn dagens fangst, og når båtene til sammen har nådd det fastsatte taket, stoppes fisket umiddelbart.

Grunnen til at det kalles olympisk fiskeri, er at denne kvoteordningen legger opp til intens konkurranse mellom båtene. De som treffer de såkalte flakene, (stedene der fisken står tett), kan fiske opp felleskvoten før de andre rekker å få noe som helst. Som Jon sier det: «Det er alltid noen av båtene som kommer hjem med nesten null fisk. Sist sesong var det tjueen båter. Totalkvoten var på tretusen tonn. Fordelt på tjueen båter er det veldig lite. Så har du tre-fire båter som klarer trehundre tonn i gjennomsnitt. Da er det ikke mye igjen å fordele på de resterende atten ...». Det er med andre ord første mann til mølla-prinsippet som gjelder.

Naturforholdene gjør heller ikke saken enklere; bare det å komme seg ut på feltet kan ofte være krevende nok. Tannfisken stimer gjerne sammen rundt undersjøiske fjelltopper, dypt nede på bunnen. Å nå frem til en av disse fjelltoppene før startskuddet for sesongen går, er ingen lett sak, og avhenger av en kombinasjon av flaks, erfaring og vilje til risiko. Ofte må man velge mellom å pløye seg gjennom store felt av drivis, eller å miste tid på å ta den lange veien rundt; her går seieren stort sett til den som våger å tøye strikken lengst. De fleste båtene er ikke opprinnelig bygget som isbrytere, men er helt vanlige linebåter som har fått forsterket skroget og økt motorkraften noe. Å våge seg inn i drivisen med denne typen fartøy er med andre ord ikke en avgjørelse man tar lett på, skjønt fiskerne selv beskriver det på sitt sedvanlig lakoniske vis: «Det er sannelig merkelig å være midt ute på sjøen, og måtte leite etter vann», er visstnok et av de faste utsagnene til skipperen på Jons båt.

Overfarten er en liten reise i seg selv, og i enda større grad de siste årene. Vanligvis har båtene nemlig pleid å reise ut fra New Zealand, men under pandemien innførte newzealenderne drakoniske tiltak, som gjorde det så å si umulig å komme i havn der både for utlendinger og for landets egne innbyggere. Dermed har de fleste blitt tvunget de siste årene til å bruke Montevideo i Uruguay som utreisehavn, til tross for at dette gjør overfarten enda lenger enn vanlig. Å komme frem på feltet, bare for å innse at man er utestengt av isen, eller at alle de gode flakene er besatt, kan altså ofte være den sure belønningen for en tre uker lang overfart, (eller stiming, som fiskerne kaller det). Ifølge Jon er den mest spennende delen av arbeidet ankomsten på feltet, seksti grader sør. Her starter sesongen i desember, og etter hvert som nyåret lir, følger båtene den smeltende iskanten sørover. Alt avhenger av hvorvidt feltene er isfrie, eller om drivisen ennå dekker de beste fiskeflakene: «Her avgjøres det om du redder turen eller ikke; treffer du der, så er turen gjort, og du kan fiske så mye som tredve tonn i døgnet». (Til sammenligning regnes atten tonn i døgnet som stormende godt fiske på Nordkappbanken).

Disse forholdene, i tillegg til lengden på turene, som godt kan komme opp i tre måneder, gjør at en hoveddel av mannskapene rekrutteres fra andre land enn Norge. De fleste norske fiskerne har over de siste tiårene vent seg til en mer forutsigbar rytme, med kortere turer, og mer tid på land med familien. I tillegg kan Sørishavet være et kjedelig sted å oppholde seg, til tross for at det gjerne oppfattes som eksotisk og spennende av dem som ikke arbeider der selv. Internettilgangen faller jevnlig ut, og gjør det vanskelig å holde kontakt med kone og barn. Landskapet er dessuten et av de mest øde på planeten. Her finnes ingen byer hvor man kan gå i land for å ta en kveld på byen – ingen andre enn et lite knippe internasjonale forskere har tillatelse til å stige på land på de vindblåste månelandskapene. «Det er bare sand og stein og is», ifølge Jon: «Er man heldig får man kanskje se en pingvin, men dét er dét».

Med slike forhold, er det forståelig nok bare de mest hardbarkede og de mest eventyrlystne som drar ned for å slå seg opp «på tannfisken». Det finnes også noen få som har gjort Uruguay eller Argentina til sitt andre hjemland – men mannskapene er og blir internasjonale. Båten som Jon arbeider på, kan tjene som eksempel: I styrhuset finner man offiserer fra Norge og Spania, på dekk er det fabrikkfolk fra Indonesia og Peru og linefolk fra Russland og Uruguay, mens kokken er fra Uruguay og messegutten fra Indonesia. De har dessuten en britisk observatør med seg, siden fartøyet er britisk registrert. Dette er det enkleste i Sør-Georgia, som er et såkalt oversjøisk territorium. Britisk flagg gjør det i tillegg lettere å levere fangsten på Falklandsøyene, som også er et britisk oversjøisk territorium. Til tross for dette, er det spansk som fungerer som lingua franca i regionen, og som binder sammen mannskapene med bakgrunn fra tre forskjellige kontinenter.

Den store risikoen knyttet til hvorvidt man treffer flakene eller ikke, i tillegg til lengden på turene, har altså ført til at man gjerne henter mannskaper fra andre deler av verden. Men ser man bort ifra lengden på turene, er faktisk tannfisken en behagelig art å drive fangst på, sammenlignet med mye annet. Den enorme dybden gjør det tungt å hale linen. Dette, i tillegg til størrelsen på fisken, gjør at alt går saktere enn det som er vanlig på norske linebåter; hvis man haler med for stor fart, risikerer man at en betydelig del av fisken rives av kroken på veien opp fra bunnen. Derfor haler man vanligvis tjueseks krok i minuttet – omtrent halvparten av det en vanlig linebåt haler på Nordkappbanken. Dette sørger for at arbeidet til dekksfolkene ikke trenger å holde det heseblesende tempoet man ellers forbinder med livet «på lina». På de nyeste båtene, hales dessuten linen gjennom en såkalt brønn, som vil si en åpning under kjølen på båten. Dette betyr at mannskapet ikke trenger å stå i en luke som er åpen mot vær og vind, men kan utføre arbeidet sitt under dekk. Har man først kommet seg ut på feltet, er livet altså ikke så ille for en dekksmann i Sørishavet. Mannskapet får dessuten betalt en fast grunnlønn per døgn, og er dermed sikret betaling, relativt uavhengig av fiskelykken. Skulle man komme hjem, som Jon beskriver det, med «null fisk», er det med andre ord rederiet som tar den økonomiske støyten, og ikke mannskapet. Uten en slik garantert dagslønn ville det vært vanskelig å lokke med seg mannskap til de risikofylte turene sydover.

I tillegg til de nevnte utfordringene knyttet til isen og kvotefordelingen, hender det også at fiskeriet stoppes som følge av de strenge forvaltningsreglene. CCAMLR har for eksempel egne kvoter for hvor mye bifangst som godtas, særlig av den uspiselige arten skolest. For hver stubb med line som hales, må det telles hvor mye skolest man har fått ved siden av tannfisken. Disse blir så veid, og snittvekten regnes ut og måles opp mot totalkvoten, ifølge Jon: «Hvis den fylles, kan de stenge av tannfisken; det har skjedd mange ganger før».

Stormaktspolitikk i Sørishavet

Som nevnt, er havområdene under CCAMLRs jurisdiksjon kjennetegnet ved en rigorøs, vitenskapelig basert forvaltning av havressursene. Hittil har denne organisasjonen, som innebefatter de mektigste landene på kloden, vært i stand til å samarbeide på relativt pragmatisk vis. Til tross for uenigheter på detaljnivå, har medlemmene alltid hittil kommet frem til en fungerende enighet på de avgjørende punktene – som hovedsakelig vil si fastsettingen av fangstkvoter for de arktiske artene krill, isfisk og tannfisk.

Slik har det i det minste vært inntil nylig. Under kvoteforhandlingene før årets sesong, ble uenighetene for første gang så store at fastsettelsen, og dermed hele sesongen, måtte utsettes. Hovedårsaken til problemet er Russland, som har argumentert for full kvotestopp i utvalgte deler av jurisdiksjonen, basert på forskning som har blitt utført utenfor det CCAMLR-godkjente rammeverket. Tilfeldigvis er det kun snakk om de områdene hvor russerne selv ikke har noen interesser, og hvor de altså ikke har noe å tape på en full stopp i fiskeriet. Tvert imot har de mye å vinne, siden disse områdene da ville kunne fungere som yngleplasser, på en slik måte at overskuddet vil emigrere til andre områder, hvor de så kan fiskes av blant annet deres fartøyer. Slik ville russerne kunne få i både pose og sekk, idet de fortsetter sitt eget fiskeri som før, men lar de andre områdene stå for den vernede ynglingen og økningen av bestanden.

Samtidig bør man ikke overvurdere den praktiske verdien av en slik fredning for russerne. Man trenger neppe å være konspiratorisk anlagt for å se russernes nedlagte veto som et forsøk på hevn, særlig mot britene, som er den største aktøren i Sørishavet, såvel som ukrainernes tydeligste og mest symboltunge allierte i Europa. Alle medlemslandene unntatt Russland har sluttet opp om de foreslåtte kvotene, og bekreftet at de er i tråd med den beste, vitenskapelige kunnskapen tilgjengelig. Under møtet ytret også mange lands delegasjoner bekymringer over at en etablert kvote ble blokkert på dette viset, for første gang i organisasjonens historie. Britene oppsummerte tilstanden slik ved enden av forhandlingene:

Russland er i ferd med å blokkere en konsensusbasert kvotegrense for fangsten av patagonisk tannfisk i område 48.3, basert på de samme argumentene som har blitt satt frem av landets CCAMLR-delegasjon siden 2018. Disse argumentene har blitt gjennomgående tilbakevist av alle de andre vitenskapelige arbeidsgruppene, såvel som CCAMLRs vitenskapelige komite, både i 2019 og igjen i år. (...)

Dette er paralleller til Russlands blokkering av forskningsaktivitet på fiskeriet i område 58.4.1., som også er basert på den russiske delegasjonens personlige oppfatninger. Russlands blokkering av konsensus på disse fiskeriene, stikk i strid med den beste vitenskapelige kunnskap tilgjengelig, er politisk motivert og mest sannsynlig uforenlig med deres forpliktelser under Artikkel IX i CCAMLR-konvensjonen[3].

Det vi ser i Sørishavet, er altså et lignende bilde som det vi er blitt vant til ellers; Russland under Putin benytter seg av alle tilgjengelige arenaer til å vinne tilbake sin tvilsomme status som stormakt. Delegasjonens forhold til forskning viser også en skremmende likhet med den gamle, sovjetiske tilnærmingen; beskrivelsen av virkeligheten kan til enhver tid bøyes og tilpasses politiske målsetninger og personlige, autokratiske innfall – to sider av samme sak, under denne typen system. Det er altså ingen grunn til å anta at de tror på tallene de selv oppgir, men det er heller ikke poenget. Antakeligvis handler det, på kynisk vis, om å stikke kjepper i hjulene for britene, siden de store landkravene deres alltid har vært en torn i russernes side. Det å nekte å godkjenne de andre CCAMLR-landenes avgjørelse, kan altså hovedsakelig virke som en måte å undergrave legitimiteten til det antarktiske traktatsystemet i sin helhet.

Også her hjemme er ekspertene entydige på at russernes krav er ubegrunnede. Ifølge Bjørn Krafft, Havforskningsinstituttets ekspert på populasjonsbiologi i Sørishavet, er innvendingene uten faglig hold: «De har gjentatte ganger lagt frem tall som bare er vås. De har en rapport som viser at biomassen har gått ned, altså at det har blitt fisket for hardt, men dataene deres er vilkårlige – noen av tallene er til og med hentet fra andre områder. I diskusjonene innad i CCAMLR, er samtlige delegasjoner enige utenom russerne». Kraffts syn støttes også av Kristoffer Krogh Bjørklund fra den norske CCAMLR-delegasjonen, men på spørsmål om hva som kan være motivasjonen bak disse handlingene, er de begge tilbakeholdne: «Da beveger vi oss inn i politikken, og det er ikke mitt fagfelt», er svaret fra Krafft, mens Krogh Bjørklund kommer med en enda knappere «Ingen kommentar».

Postskriptum

Onsdag 15. juni tikket det inn en ny melding fra Jon: «Kom meg på sjøen til slutt».

Jeg spurte ham om vanskene med russerne var over for denne gang: «Nei, det er fortsatt gnisninger her. Det er ikke godt å si hva som skjer, egentlig». Jeg ønsket ham lykke til på reisen og godt fiske. Etter en liten stund tikket det inn en siste melding: «Du, angående den artikkelen du skulle skrive. Det er sikkert best om du ikke nevner så mye om rederiet. Og heller ikke så mye om meg. Men du må gjerne bruke bildene og den generelle infoen om fisket».

På sjøen, som overalt ellers, gjelder det å vite hvem man har med å gjøre. Det kan bli interessant å følge med på hvordan den vitenskapelige forvaltningen vil arte seg i Sørishavet, når visse mektige medlemmer, (slik den britiske delegasjonen oppsummerte det), «har nektet å få artiklene sine fagfellegodkjent, og legger ned veto mot tverrfaglig samarbeid når det gjelder CCAMLRs forvaltning mer generelt»[4]. Det er, dessverre, langt ifra usannsynlig at lignende uenigheter vil prege de neste tiårene av antarktisk fiskeripolitikk: «Russlands handlinger har med viten og vilje sluppet løs en usikkerhet som det må bære det fulle ansvaret for, både i år og videre inn i fremtiden[5].

[1] Navnet har blitt anonymisert av hensyn til kilden. [2] Convention on the Conservation of Antarctic Marine Living Resources, also known as the Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources [3] https://www.ccamlr.org/en/system/files/e-cc-40-rep.pdf (Alle oversettelser er mine egne. Alle sitatene er hentet fra avsnitt 6.22, som gjengir den britiske delegasjonens tilsvar). [4] https://www.ccamlr.org/en/system/files/e-cc-40-rep.pdf [5] https://www.ccamlr.org/en/system/files/e-cc-40-rep.pdf