Tekst: Tarjei Ellingsen Røsvoll
Arbeiderpartiet foreslo, like før valget i 2017, at man skulle innføre strengere straffer ved brudd på arbeidsmiljøloven. Da Veireno-saken oppsto i Oslo, var det, ikke uberettiget, mange som så seg fornøyd med eieren endte opp med den strengeste fengselsstraffen for brudd på arbeidsmiljøloven i norsk historie. Blant MDG-ere er det ikke uvanlig å kreve strengere straffer for brudd på diverse miljøregler. Feministiske miljøer kjempet svært lenge for strengere straffer mot voldtekt og annen kriminalitet som rammet kvinner. Blant antirasister er straffeloven § 185 – forbudet mot hatefulle ytringer – en viktig paragraf å forsvare.
Denne listen kunne vært lang, for strengere straffer fenger. Strengere straffer er et enkelt forslag, det fremstår ‘strengt’ eller ‘slagkraftig’, og ikke minst så koster det ingenting (direkte) å gjennomføre – alt som skal til er å justere strafferammen litt. Dette er også årsaken til at straffenivået i Norge, og i resten av verden, har krøpet stadig oppover. For når én type kriminalitet blir hardere straffet, så vil de som er opptatt av en annen type kriminalitet gjerne ønske at denne også skal straffes hardere. Sånn får man en spiral oppover.
Når Magnus Marsdal skal presentere visse prinsipper for venstresidens politikk mot sosial dumping går det derfor etter mitt syn galt. Han mener nemlig at ett av tiltakene er strengere straffer mot eierne som driver med slik dumping. Det skal «svi» for dem å bryte reglene mot sosial dumping. Det er to sentrale problemer med dette.
Det første er et mer allment moralsk og ideologisk poeng. Venstresiden har en lang tradisjon for å kritisere straffen og strafferetten som en av de mest brutale delene av det borgerlige samfunn. Dette går tilbake til Marx, og inn i moderne tid, med for eksempel Nils Christie som det mest kjente navnet her til lands. Christies kritikk sprang på mange måter ut av Foucaults kritikk, som igjen sprang ut av 68-opprøret. Dette opprøret kan kritiseres på mange måter – men at det fantes elementer av sannhet i at sosialdemokratiets «sosialstat» hadde autoritære trekk, er det liten tvil om. Enten det var Sovjetstatens brutaliteter, eller Arbeiderpartiets overvåkning av kommunister, så lå problemet i at venstresiden ikke hadde tatt et tilstrekkelig oppgjør med det problematiske i det statsapparatet de overtok. Dermed vedlikeholdt de undertrykkelsen av de mest utsatte delene av arbeiderklassen – den kriminelle, «lumpne» proletaren. Blir denne undertrykkelsen bedre om vi retter den mot borgerskapet? Neppe. Og i den grad vi retter den mot borgerskapet, så bidrar vi samtidig til å legitimere et system som ser på lovbrytere som uverdige, som noen vi ønsker å påføre det ondet frihetsberøvelse er.
Men det andre poenget er kanskje mer praktisk. Hvorfor skal vi straffe bedriftseiere? Helt allment er det rimelig sterk konsensus i forskningslitteraturen at – med unntak av drakoniske straffer – så er det ikke straffenivået som sørger for at en uønsket handling ikke blir foretatt. Det som har en viss innflytelse – men fortsatt ganske liten – er oppdagelsesrisiko. Denne endrer man ikke ved å øke straffene. I så fall er det Økokrim og Arbeidstilsynet som må rustes opp. Men da gjenstår spørsmålet om hvorfor straffene skal økes. Det er ingenting i veien for å gjøre det ene, og ikke det andre. Ikke minst siden å sette folk i fengsel i lenger tid, koster penger, penger som kunne vært brukt på velferd og positive tiltak.
Men selv om man skulle velge å gi mer ressurser til Økokrim og lignende etater, så er det ikke gitt at man er i stand til å øke oppdagelsesrisikoen. Å straffe rike mennesker er av en rekke grunner langt vanskeligere enn å straffe fattige mennesker. Det er mange grunner til dette, for eksempel at det rett og slett ikke er sånn at hvitsnippskriminalitet er noe man blir tatt «på fersk gjerning» i å gjøre. Det foregår systematisk over tid. Og da har man gode revisorer, regnskapsførere, og andre, som kan bistå i å skjule det som skjer. Dermed kreves det lang tid og grundig etterforskning – man må jo nettopp påvise at dumpingen er noe som blir systematisk gjennomført. Ikke minst må man i strafferetten normalt også bevise skyld, slik at det ikke holder å bevise at det skjer sosial dumping, det må påvises at ansvarlige personer visste og ville at dette skulle skje. Det er ikke umulig, men det er vanskelig.
Enda vanskeligere blir det imidlertid fordi selskaper er juridiske fiksjoner, ikke konkrete mennesker. Dermed må man alltid gå etter enkeltpersonen, ikke selskapet som helhet. Kanskje klarer man å ta en daglig- eller mellomleder, men Marsdal er ute etter eierne. Problemet er bare at dagene der kapitalisten spankulerte på arbeidsplassen er over. Eierne er et hedgefond, og mellom det konkrete selskapet ligger 3 nivå med datterselskaper. Hva oppnår man ved å ta småfisken?
Da jeg spurte Marsdal om dette svarte han at han mente ansvaret burde være solidarisk (altså at alle ledd er ansvarlig for at alle ledd overholder reglene). Dette forutsetter dermed at vi ilegger straff overfor noen basert på handlinger andre mennesker har begått, noe som er i strid med menneskerettighetene. Av god grunn: Dersom venstresiden plutselig skulle bli tilhenger av kollektivt ansvar, har vi lite å møte høyresiden med når de ønsker å straffe hele fagforeningen for streik eller sabotasje. Ei heller vil vi være i stand til å kritisere at Mustafa sendes ut av landet for hans mors ‘feil’ (noe som nettopp kan skje fordi det ikke var gjort til et strafferettslig, men forvaltningsrettslig, spørsmål).
Så alternativet da er å tolke Marsdal som at han mener vi skal ilegge foretaksstraff, altså (straff)ansvar overfor selskapet, ikke individer. Dette er ikke en naturlig tolkning, ettersom han ønsket å straffe bedriftseierne. Men også dette er i realiteten ikke spesielt effektivt: Foretaksstraff er svært komplisert å bevise, det krever mye arbeid, og det er sjelden at man faktisk får dømt noen for det. Og dersom det idømmes foretaksstraff, så er det bare snakk om en økonomisk straff. Dermed kan selskapet enkelt nok foreta en regnskapsmessig utregning, der risikoen for å bli tatt for dumpingen kalkuleres, og vektes opp mot inntjeningen på å dumpe. Med mindre Marsdal også foreslår en virkelig massiv styrking av Økokrim, så vil nok dette regnestykket falle ut i retning av dumping i de aller fleste tilfeller.
Alle disse argumentene er kanskje viktigst nettopp fordi det eksisterer så gode alternativer. Å straffe enkeltbedriftseiere er lite effektivt for å løse det sosiale problemet, vanskelig å gjennomføre i praksis, og antageligvis ganske kostbart. Så her er bare ett forslag til alternativ, som jeg ikke har tenkt spesielt nøye gjennom, men har langt bedre potensiale.
Vi kunne innført en ordning der fagforeninger innenfor en sektor ble tillagt partsrettigheter til å påstå at det forekommer sosial dumping på et område overfor f.eks. arbeidstilsynet, eller selv ta ansvar for å hente inn informasjon. Dersom påstanden stemmer – og det viser seg å ha forekommet dumping – kan fagforeningen ta ut søksmål om erstatning for tapte inntekter, samt tort og svie, til de arbeiderne som fikk lønnen sin dumpet. Det kan også opprettes en statlig ordning for erstatning, på linje med pasientskadeerstatningsordningen, som selskapet må betale inn til. På denne måten knyttes arbeiderne til fagforeningen, og man sørger for at det er stor risiko å dumpe lønnen deres.
Dette er bare et utgangspunkt – og man kan involvere myndighetene på andre måter enn straff. Spesielt siden man da også unngår kravet om at forholdet må bevises ut over enhver rimelig tvil.
Commenti