Tekst: Julie Kristine Wood
Utgåve: Røyst #14 - Alternativ økonomi
Julie Kristine Wood (f. 1992) er politisk Rådgiver i Tax Justice Network - Norge, og går siste året på master i statsvitenskap på UiO, og har bakgrunn frå SAIH og Operasjon Dagsverk. I denne teksten skriver hun om hvordan frivillige donasjoner i astronomiske størrelser er et symptom på den enorme og økende ulikheten i makt og velstand som eksisterer på kloden.
Det er nok mange som anser vår nye oljefondssjef som en generøs mann. Gjennom sin stiftelse, AKO Foundation, har Nicolai Tangen hvert år donert store summer til alt fra utdanning for jenter i India til Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand. Tangens filantropiske virksomhet var tema i media etter han ble kritisert for å organisere seg unna skatt på midler som skulle hentes hjem fra hans hedgefond AKO Capital, som blant annet har fond registrert på Cayman Islands.
Senterpartiets finanspolitiker Sigbjørn Gjelsvik uttalte til VG at: «Det er en type kultur og tanke rundt det med å bidra til fellesskapet som jeg mener er ganske fjernt fra den norske tradisjonen».[1] 24. august 2020 ble det annonsert at Tangens eierandeler i AKO Capital vil bli overført til AKO Foundation. Dette vil endre hvordan donasjonene skal skattlegges i Norge. Hvordan Tangen opprinnelig hadde tenkt til å organisere seg er likevel et interessant utgangspunkt for å diskutere noen av de mer problematiske aspektene ved «snille» milliardærer, og hvilke implikasjoner det bør ha for skattesystemet vårt.
Ikke bare et amerikansk fenomen
Modellen med storstilte donasjoner er best kjent fra USA. Clinton Foundation, Gates Foundation, Bloomberg Philanthropies og Open Society Foundation er stiftelser som sørger for inntekt til blant annet amerikanske prestisjeuniversiteter og trossamfunn. All den tid amerikanerne er fritatt for skatt på donasjoner kan det være attraktivt å overføre midler til en egenopprettet stiftelse eller et annet veldedig formål. Det er rett og slett begrenset hvor mange yachter og elite-seminarer milliardærene kan bruke pengene sine på.
Filantropiske milliardærer er heller ikke et ukjent fenomen i Norge. Ledere innenfor industri og finans som Kjell Inge Røkke, Olav Thon, Trond Mohn og Johan H. Andresen har gitt store summer til gode formål. Innen rederivirksomheten finner vi også mange store givere. Sandefjords Anders Jahre var blant disse.
Et symptom på økonomisk ulikhet
Å problematisere rike folks giverglede på en familiemiddag vil kanskje føre til at noen anser deg som i overkant vanskelig. Kanskje noen ville spurt: «Skal det liksom være feil å donere bort pengene sine også nå?» På sett og vis har de rett. I mange tilfeller er donasjonene et bidrag til en positiv samfunnsutvikling. Samtidig kan denne takknemlige holdningen distrahere oss fra å påpeke at det er etisk tvilsomt å være ekstremt rik i en verden der det finnes ekstremt fattige.
«Donasjoner i astronomiske størrelser er et symptom på den enorme og økende ulikheten i makt og velstand som eksisterer på kloden»
Donasjoner i astronomiske størrelser er et symptom på den enorme og økende ulikheten i makt og velstand som eksisterer på kloden. Ifølge Forbes har antallet milliardærer på verdensbasis doblet seg i løpet av de siste 10 årene. Kapital.no meldte om rekordår i 2019, med 341 norske milliardærer.[2] Dette samtidig som Verdensbanken estimerer at 9% av verdens befolkning vil leve for under $1.90 dagen i 2020.[3] Dette kan være lett å glemme, om vi er for opptatt av å «takke for gavene».
Metoder tilgjengelig for de få Det er også verdt å spørre seg hvor milliardærenes veldedighet stammer fra. Hvordan har noen kunnet bli så rike at de kan dele av sin overflod? Én forklaring finner vi i hvordan det globale skattesystemet er innrettet. Inntektskildene til milliardærenes formue er ofte globale multinasjonale selskaper og internasjonal finansvirksomhet. Veiledning fra skatterådgivere, blant annet via konsulentbyrå som KPMG, Deloitte, EY og PwC, gjør det mulig for disse aktørene å organisere seg til minst mulig skatteregning. Disse tilretteleggerne besitter ekspertisen som skal til for å veilede kunder i jungelen av regelverk, skatteparadis og skatteavtaler mellom land - om man har råd til å betale for deres tjenester.
Metodene for å spare skatt strekker seg fra det som kan betegnes som unndragelse, som er et lovbrudd, til unngåelse, som er lovlig eller i gråsonen. Ofte handler det om å flytte penger mellom egne selskaper fra land der skattesatsen er høy, til der den er lav. Dette kalles overskuddsflytting, og kan gjennomføres på mange måter. For eksempel kan et selskap plassert i et høyskatteland som Norge opprette et lån hos et annet selskap i samme konsern. Dette andre selskapet er plassert i et lavskatteland og mottar renter på lånet. Siden man i Norge får fradrag på renter betalt til utlandet, og kanskje heller ikke betaler skatt på renteinntekter i lavskattelandet, ender konsernet opp med en mindre skatteregning totalt. Dette er bare en av mange måter å organisere seg til mindre skatt.
At noen få kan organisere seg vekk fra skatt er med på å svekke legitimiteten til verdens skattesystemer.
En annen metode for å spare penger på skatten er å skjule sin kobling til penger i utlandet. Du må som kjent ikke skatte av det du ikke eier. Dette kan gjøres ved å betale mellommenn for å ha verdiene i sitt navn, eller gjennom en struktur av skallselskaper i skatteparadis som har liten annen hensikt enn å villede skattemyndighetene. På midten av 1900-tallet, ble det oppdaget at Anders Jahre skjulte penger for skattemyndighetene utenfor Norges grenser, fordi han forsøkte å gi en anonym donasjon til bygging av nytt rådhus i Sandefjord. På tross av at gaven på 40 millioner kroner[4] ble gitt anonymt, fattet kontrollere i Norges Bank mistanke, og det ble rimelig raskt nøstet opp i at kilden var det panamanske Continental Trust Company CTC, med koblinger til Jahre.[5] Selv benektet han lenge at det var han som stod bak donasjonen, men staten har vunnet frem i deler av sine krav etter hans død. Man kan enda besøke en statue av skipsrederen utenfor rådhuset i Sandefjord.
«I noen tilfeller vil det ikke være å tøye strikken å kalle veldedighet for personlige PR-kampanjer».
Det er mange nordmenn som gjerne skulle sett at skattepengene ble brukt annerledes, og sikkert ville stilt seg i kø for å velge formål for pengene selv. Noen vil kanskje si at de som bruker disse metodene bare gjør som andre ville gjort i samme posisjon. Problemet er at det er de rikeste som har denne muligheten. At noen få kan organisere seg vekk fra skatt er med på å svekke legitimiteten til verdens skattesystemer. Hva er vel mindre motiverende enn å betale skatt når du vet at din rikeste nabo slipper unna? Veldedigheten får en emmen smak når man vet at pengene kan være et resultat av strategisk og planlagt skatteunngåelse.
Skattefritak på donasjoner
I tillegg til at milliardærformuene kan være skapt gjennom bruk av kompliserte finansstrukturer, ved hjelp av dyre skatterådgivere, er det til og med noen som forsøker å organisere seg til fritak på skatten selv når pengene skal doneres vekk. Dette var nettopp det Nicolai Tangen ble anklaget for.
På en pressekonferanse i slutten av mai 2020 ble han spurt av en VG-journalist om han ville få redusert skatt på utbyttet som skulle gis fra hans Cayman-registrerte hedgefond AKO Capital til hans veldedige stiftelse AKO Foundation. Svaret fra den nye oljefondsjefen var at «Om du planlegger å bli rik er det ikke en god idé å gi bort alle pengene sine.»[6] Mer passende hadde det vært å si at om man planlegger å gi bort penger, er det en god idé å være rik. Hadde Tangens selskaper og stiftelser vært registrert i Norge, måtte han først betalt utbytteskatt på utbyttet som hentes fra selskapet, og så kunne han ha fått skattefradrag på inntil 50 000 norske kroner for donasjoner til stiftelsen sin. Men slik planen for organisering så ut før 24. august ville ikke Tangen trengt å betale en krone skatt på utbyttet fra selskapet sitt, som han planla å donere til sin egen veldedige stiftelse. Dette er fordi hans utbytte fra hedgefondet AKO Capital skulle sluses gjennom et nyopprettet britisk selskap ved navn DSHN Philanthropy istedenfor å gå via Tangens personlige konto. Britiske selskaper får nemlig fullt skattefradrag på donasjoner, såfremt eieren av bedriften ikke oppnår såkalte personlige fordeler. VG skriver at avhengig av resultatene i AKO Capital kan det være snakk om 2,4 milliarder kroner i årlig inntekt for stiftelsen, med dagens valutakurs. Mye penger som potensielt kunne vært skattet av, med andre ord. Skatteinntekter folkevalgte kunne ha brukt på demokratisk valgte tiltak, istedenfor Tangens egenvalgte formål. Selv om situasjonen er en annen for Tangens organisering i dag, viser dette eksempelet at det finnes muligheter tilgjengelig for de som ønsker å betale mindre skatt på veldedige formål til Norge fra utlandet.
Status og makt som fordeler Etter en lang stillhet i det tidligere nevnte familieselskapet kan det tenkes at noen kunne begitt seg ut på dette oppfølgingsspørsmålet: «Men, milliardærene tjener vel ingenting på å donere bort pengene sine?». Svaret mitt ville vært et rungene «jo!». Det er mer enn det som kan telles som teller. Gaver og tjenester skaper gode relasjoner og bindinger til folk og bedrifter man gjerne vil stå inne med. I noen tilfeller vil det ikke være å tøye strikken å kalle veldedighet for personlige PR-kampanjer. Klassekampen melder for eksempel om at nesten 70 prosent av utbetalingene fra Tangens stiftelse i 2018 gikk til byggingen av «Tangen Hall» på handelsskolen Wharton, ved Ivy League-institusjonen University of Pennsylvania.[7]
«Mottakere av veldedige donasjoner kan bli satt i en posisjon der de renvasker og legitimerer bruk av skatteparadis»
Det er kanskje til å forstå at noen rundt middagsbordet, eller visse milliardærer, ikke har så lett for å anerkjenne maktaspektet som kan følge med en stor gave. Det er mer problematisk når det er snakk om våre egne skattemyndigheter. Kriteriet for skattefritak i Tangens tilfelle var nettopp at han ikke skulle oppnå personlige fordeler fra sine donasjoner. All den tid næringslivet hyller nettverks- og imagebygging, burde også fordeler måles i mer enn kroner og øre.
Legitimerer bruk av skatteparadis
Selv om man skulle gå med på det feilaktige premisset om at den som donerer bort penger ikke har noe selv å vinne, kan veldedighet fra milliardærer få andre uheldige konsekvenser. Mottakere av veldedige donasjoner kan bli satt i en posisjon der de renvasker og legitimerer bruk av skatteparadis. Et eksempel på dette er bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen, som har mottatt penger fra AKO Foundation siden 2016.[8] Når vi vet at formuen disse donasjonene kommer fra er bygget opp gjennom blant annet bruk av et av verdens verste land på hemmelighold og skadelige skattepraksiser, Caymanøyene, får de gode intensjonene en bitter bismak. Å motta slike gaver er å lukke øynene for den enormt skadelige effekten skatteparadis har på utviklingslands økonomier, og som konsekvens på deres helse- og utdanningssystemer. Videre kan det bli vanskeligere for organisasjoner som Strømmestiftelsen å delta aktivt i arbeidet for skatterettferdighet.
Tiltak og muligheter
Vi må ikke la oss distrahere av store donasjoner milliardærene deler ut av sin overflod, men heller arbeide for et system der donasjonene blir overflødige. Hvordan skal vi få det til å skje? Når å organisere seg til lavest mulig skatt er så godt som standard i de fleste bransjer og sosiale miljø der milliardærer finnes, er det dessverre lite håp for at en moralsk pekefinger vil ha effekt. Det finnes derimot en rekke ting som kan gjøres på internasjonalt og nasjonalt nivå for å tøyle skattetriksingen som foregår. Ettersom skatteunngåelse er grenseoverskridende i sin natur, vil de mest effektive løsningene finnes på internasjonalt nivå. Noe av det viktigste Norge kan gjøre er å ligge i front i det internasjonale reformarbeidet. «Enhetlig skattlegging» er navnet på en slik foreslått reform. Dette betyr at man behandler et multinasjonalt selskap med kanskje tusen datterselskaper, som én enhet. Så betales det skatt av et samlet globalt overskudd.
Ifølge dagens system, skatter datterselskapene enkeltvis. Dette har ført til at datterselskaper kan rapportere om tilsynelatende astronomisk inntjening bittesmå stillehavsøyer, tilfeldigvis uten skatt. Mens andre datterselskaper i høyskatteland tilsynelatende taper penger. Under en slik enhetlig tilnærming, vil landene som står for selskapets virkelige verdiskaping og inntjening, altså der de ansatte bor, eller der kundene bor, få allokert størst del av det samlede globale overskuddet.
Denne tilnærmingen til skattepolitikk er til en viss grad del av en prosess som foregår i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Her forhandler medlemslandene om hvordan fremtidens globale skattesystem skal innrettes, blant annet for å bedre skattlegge multinasjonale selskaper. Landene i prosessen har satt seg selv en frist om å komme til enighet innen slutten av 2020, men slik det ser ut nå virker dette lite sannsynlig. Løsningen kan bli å iverksette enhetlige skatteløsninger på nasjonalt nivå eller regionalt, mens vi venter på de internasjonale løsningene. Også andre nasjonale tiltak må på plass, og er allerede underveis.
Flere av disse er tiltak for mer åpenhet og kontroll av selskaper og rike enkeltpersoner. Stortinget har vedtatt at et offentlig register over egentlige eiere av norske virksomheter skal komme på plass, men registeret har flere mangler. Blant annet må man eie mer enn 25% av et selskap for å få sitt navn oppført – altså bare de aller største eierne. Det er i tillegg et annet stort hull som utenlandske eiere kan benytte seg av. Hvis du er en utenlandsk eier av et selskap på Oslo Børs, kan du velge å la en forvalters navn stå oppført istedenfor deg selv. Dette kan for eksempel være en bank i Luxembourg. Et mer omfattende register kan bidra til at det blir lettere å holde bedrifter og de rikeste ansvarlige.
«Håpet er at Tangen Hall ved Universitetet i Pennsylvania og Jahres statue utenfor Sandefjord rådhus i fremtiden vil stå som eksempler på hvordan de økonomiske elitene kunne organisere seg til minst mulig skatt, før vi endelig tok til vettet og satte en stopper for det»
Videre må vi gjøre det pliktig for skatterådgivere å rapportere om skattearrangement for sine kunder. Dette må også gjelde advokaters skatterådgivning, som er beskyttet av taushetsplikt. Skatteetaten må dessuten bruke mer ressurser på kontroll av store selskaper.
Med tanke på skatt på veldedige donasjoner mer spesifikt, er det viktigste vi gjør å vokte oss for å gå for løsningen de har i USA, der det er fritak på alle gaver. I lys av Tangen-saken kan det også være verdt å ta en vurdering på hva som egentlig regnes som en fordel i skattesammenheng. Dette er langt fra en fullstendig tiltaksliste, og problemet må angripes fra flere hold for å hindre at vi sitter igjen med like mange smutthull som da vi begynte. Et godt sted å starte vil være en stortingsutredning om hvordan skattesystemet bør innrettes for å passe med dagens situasjon.
For fellesskapet
Om det så skulle være på familiemiddag eller i offentligheten, kan det tenkes at mange skyr unna denne debatten i frykt for å bli ansett som utakknemlige eller misunnelige. Vi bør minne oss selv på at filantropiske milliardærer tross alt er som andre milliardærer - de har mye makt og deres handlinger bør derfor kunne stilles spørsmål ved, også når de ikke bryter loven direkte. Disse spørsmålene er nødvendige å stille om vi skal ha mulighet til å gjenvinne demokratisk kontroll over tapte skattekroner. Håpet er at Tangen Hall ved Universitetet i Pennsylvania og Jahres statue utenfor Sandefjord rådhus i fremtiden vil stå som eksempler på hvordan de økonomiske elitene kunne organisere seg til minst mulig skatt, før vi endelig tok til vettet og satte en stopper for det.
Referenser [1] Mosveen, Eirik et al. «Vil gjøre det ulovlig for Tangen ikke å betale skatt til Norge.» VG. 08.06.2020. [2] «Norges 400 rikeste.» Kapital.no. 2019. [3] «Poverty overview.» World Bank. 16.04.2020. [4] Nygaard, Paal Even. «Ufullstendige gamle påstander». Sb.no. 28.02.2017. [5] Ystad, Vidar. «Donatoren som vart skattesnytar.». Bergens Tidende. 10.06.2001. [6] Johnsen, Alf Bjarne et al. «Oljefond-sjefen: Slipper norsk skatt på milliardutbytte.» VG. 30.05.2020. [7] Skurdal, Mari. «Gitt bort?» Klassekampen. 03.06.2020. [8] Strømmestiftelsen. «Svimlende summer!».
Comments