Anna Serafima Svendsen Kvam
August, 2019
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Økonomisk vekst er tett forbundet med utslipp av klimagasser. Vi har bare et drøyt tiår på oss til å halvere utslippene for å unngå 1,5 graders temperaturstigning. Hva gjør vi?
Siden Wall-E gikk på kino for elleve år siden har utslippene i verden bare gått opp. Innen de neste elleve åra må de kuttes med over halvparten av dagens nivå.[1] Spørsmålet melder seg: Kan vi stanse global oppvarming innenfor rammene av dagens system? I denne teksten skal jeg gjøre opp status for diskusjonen om vekstproblemet i Norge. Jeg foreslår at vi kan bruke begrepene «myk vekstkritikk» og «hard vekstkritikk» for å skille de som mener grønn vekst er veien å gå fra de som fører en hardere tilnærming og vil endre hele det økonomiske systemet. Jeg skal vurdere de ulike posisjonene og foreslå hvilken linje vi bør legge oss på.
De «myke» og «harde» vekstkritikerne kan ligne karakterene «magikere» og «profeter» som journalisten Charles Mann introduserer i artikkelen «Can Planet Earth Feed 10 Billion people?».[2] Mann presenterer to karer som delte bekymringen for hvorvidt planeten skulle greie å fø oss på sikt. William Vogt, på samme måte som de harde vekstkritikerne, mente forbruksreduksjon og matinntak langt ned på næringskjeden var løsningen. Norman Borlaug, tilsvarende de myke vekstkritikerne, var av den oppfatning at teknologi skulle hjelpe oss å løse problemet. Han ble belønnet med Nobelprisen for arbeidet som muliggjorde «The Green Revolution».[3] Den teknologien han var med på å finne opp, bidro til å øke avlingene per areal massivt. Magisk! Eller?
Teknologien som ble tatt i bruk skapte også omfattende miljøproblemer.[4] Og det er her de harde vekstkritikerne vil innvende at det å regne med at teknologien kan redde oss er ren tro: vi utsetter bare problemet. Manns tese er at den grønne bevegelsen i bred forstand kan deles i to kategorier, etter Vogt og Borlaug. Han bruker en brutal metafor for å beskrive hvor dårlig disse to snakker sammen: menneskeheten er som en gruppe passasjerer på en buss, med stø kurs mot et stup. Passasjerene som værer faren deler seg i to. Den ene gruppa vil svinge bussen til høyre og den andre vil til venstre. Mens krangelen står på beveger alle seg ubønnhørlig nærmere kanten.
«Okpe blir en hard vekstkritiker ikke først og fremst fordi han tror frikobling av vekst og klimagassutslipp er umulig, men snarere fordi han tror politikken som krever dette resultatet vil gi oss et dårlig samfunn»
Tesen om harde og myke vekstkritikere er nyttig når vi skal prøve å forstå de konfliktlinjene som går tvers gjennom også den norske miljøbevegelsen og deler av det politiske landskapet. De harde vekstkritikerne, er de som velger vern framfor vekst, økologisk framfor konvensjonelt jordbruk og går i demonstrasjonstog mot Monsanto heller enn å heie på Folkeopplysningens Andreas Wahl.[5] De myke vekstkritikerne ivrer for forskning på karbonfangst- og lagring, bruker begreper som «grønn vekst» og mener GMO-teknologi vil redde verdens stadig voksende befolkning fra hungersnød.
Jeg maler med bred pensel nå. Det er ikke slik at entusiasme for økologisk jordbruk alltid går hånd-i-hånd med kompromissløs vekstkritikk. Ei heller tror alle GMO-entusiaster at helgrønn vekst er mulig. Like fullt er de to kategoriene ganske treffsikre for å danne seg et bilde av konfliktlinjene som finnes, og for å forstå hvordan ytterpunktene argumenter, slik jeg nå skal forsøke meg på.
I Røyst# 10 skrev Victor Okpe teksten Illusjonen om grønn vekst.[6] Okpe plasserer seg med denne blant de harde vekstkritikerne, når han påstår at hvis vi både 1) skal ivareta planetens bærekraft og 2) opprettholde full sysselsetting, så vil alle ende med å ha totalt meningsløse jobber. Han blir en hard vekstkritiker ikke først og fremst fordi han tror frikobling av vekst og klimagassutslipp er umulig, men snarere fordi han tror politikken som krever dette resultatet vil gi oss et dårlig samfunn.
En beslektet tilnærming til finner vi i boka Jakten på den grønne lykken.[7] Her argumenterer Bjørn Stærk for at det er ikke bare utslipp av klimagasser og beslagleggelse av areal som er negative konsekvenser av veksttvangen i økonomien. Det globale kapitalistiske systemet gjør at vi lever i samfunn som er suboptimale for både mennesker og miljø. Vi bør se oss om etter noe nytt.
En tredje tilnærming blant de harde vekstkritikerne tar ikke først og fremst utgangspunkt i ønsket om ett spesifikt nytt system, men heller en manglende tro på raske utslippskutt og samtidig vekst. Vi greier ikke å frikoble vekst og klimagassutslipp raskt nok og må derfor belage oss på å leve i en tid hvor økonomien vokser mindre, eller faktisk krymper. Vi må forberede oss på å leve, midlertidig, i dårligere tider innenfor rammene av dagens system om klimakrisa skal løses.
De harde vekstkritikernes primære argumenter kan dermed oppsummeres slik: 1) Av grunn X eller Y bør vi søke å skape et annet system enn kapitalismen eller 2) det er for risikabelt å satse på at vi greier å frikoble vekst fra klimagassutslipp, så vi bør forberede oss på nullvekst eller resesjon.
Hvordan møter så en myk vekstkritiker dette? Vanligst er det å peke på en rekke positive trekk ved vekstøkonomien og grunner til å frykte alle alternativer til denne. Steven Pinker har for eksempel viet en hel, og virkelig tykk, bok til å beskrive de positive ringvirkningene av global økonomisk vekst og faren ved ikke å forstå hvor positive disse ringvirkningene er.[8] Han formidler forskningen godt. Samtidig er han ikke engang villig til å snakke om den alarmerende og stadig tette sammenhengen mellom vekst og klimagassutslipp. De som ligger på denne linjen kan ikke kalles vekstkritikere overhodet. Vi kan heller ikke si at Pinker og hans meningsfellers poeng i seg selv er dårlig. Det er ikke galt å fremheve fruktene global økonomisk vekst gir. Kaka har blitt større og kan fordeles på flere. Teknologiutviklinga har skapt mirakler som effektive vaksiner og maskiner som frigjør oss fra farlig arbeid. Denne empirien leder lett til konklusjonen om at et samfunn hvor økonomien krymper vil tvinge millioner på millioner ut i arbeidsledighet med alle de fryktelige følgene det har. Å i det hele tatt tenke på vekstreduksjon, med den kunnskapen om hvor omfattende og negative virkningene av resesjon er, er hodeløst. Problemet til disse veksttilhengerne er at å akseptere empirien de viser til ikke kan skygge over følgende: i den grad sammenhengen mellom vekst og klimagassutslipp frikobles, så skjer det i sneglefart.
«Problemet til disse veksttilhengerne er at å akseptere empirien de viser til ikke kan skygge over følgende: i den grad sammenhengen mellom vekst og klimagassutslipp frikobles, så skjer det i sneglefart»
De myke vekstkritikerne derimot er de som på den ene siden mener dagens økonomiske system er fordelaktig, men erkjenner at økonomisk vekst i dag er tett forbundet med klimagassutslipp og alvoret i dette. Per Espen Stoknes, forsker og MDG-politiker, er et eksempel. Han argumenterer for at det å frikoble vekst fra utslipp er mulig. Stoknes påstand[9] er at karbonintensiteten[10] i økonomien globalt sett må ned med minst 5 prosent årlig fram til 2030 om vi skal greie å nå klimamålene. Ifølge Stoknes kommer vi dit med god nok politikk. Han har altså som premiss at det finnes omfattende negative følger av veksttvangen: global oppvarming og en utnyttelse av ressurser som ikke er bærekraftig. Samtidig argumenterer han for at det å unngå disse problemene er mulig innenfor rammene av dagens system. Det som kreves er bedre og mer effektiv politikk. Her kan det nevnes tiltak i fleng som alle sammen vil kutte utslipp, og dermed redusere karbonintensiteten. For eksempel å fase ut norsk oljenæring. Eller å flytte transport av folk og varer fra lufta til bakken. Eller en politikk for mindre kjøttspising.
Et vesentlig spørsmål er om denne politikken i sum vil medføre lavere vekst. På sett og vis aksepterer en del av de myke vekstkritikerne dette, når de argumenterer for at et lavere forbruk må finne sted. På den ene siden kan de da likevel plasseres blant de harde vekstkritikerne. Hvis man jobber for lavere forbruk er det et implisitt premiss at kampen for å frikoble forbruket fra karbonutslipp ikke lykkes raskt nok. På den andre siden, og dette tar Stoknes med i sin diskusjon, er ikke det å jobbe for et lavere forbruk i Norge synonymt med å tro at vi ikke kan ha global økonomisk vekst og løse klimakrisa. På denne måten er en del av de myke vekstkritikernes posisjon litt tvetydig. I realiteten gir man de harde vekstkritikerne litt rett. Man argumenterer for at frikoblingen av vekst og klimagassutslipp kan skje, samtidig som man argumenterer for lavere forbruk fordi den ikke allerede har skjedd. Vi bør forberede oss på at den norske økonomien kanskje ikke kan vokse i samme tempo som nå samtidig som vi løser vår del av klimakrisa.
Charles Mann sin påstand om at de harde og myke vekstkritikerne ikke snakker sammen er derfor, og av andre grunner, ikke så treffende for Norge. Og det gir håp. Her har vi en ganske felleskapsorientert miljøbevegelse som favner begge retninger. Derfor er spørsmålet om «hvem som har rett» mindre avgjørende enn ellers. Per Espen Stoknes deler parti med langt hardere vekstkritikere som ikke tror på hans påstand om at karbonintensiteten kan reduseres raskt nok.[11] Det er dette som fører til det Okpe i sin tekst påstår er MDGs rotete tilnærming til politikken. Han skriver om partiet: «Derfor er det merkverdig å se for eksempel MDG være for både redusert (materielt) forbruk og samtidig snakke om at vi trenger flere jobber og at vi fortsatt skal ha (grønn) vekst (…)».[12] Men kanskje er det ikke så rart at politikken blir som dette når vi både i MDG og til dels SV finner begge typer kritikere. På den ene siden, de som drømmer om en sirkulær økonomi og forbruksreduksjon, eller forfekter sosialisme eller ideen om noe helt nytt. Og på den andre siden: de som innbitt påstår at grønn vekst, forstått som vekst uten klimagassutslipp som følge, er mulig. Vi skal være glade for at harde og myke vekstkritikere ikke har dannet hvert sitt parti. Vi trenger nemlig begge. Jeg skal utdype hvorfor.
På den ene siden er det utvilsomt at den globale kapitalismen har skapt en eksepsjonell velstand og løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom, og ikke minst: lagt til rette for teknologiutvikling vi trenger i møte med globale kriser. Samtidig: hva med karbonutslippene? Selv om jeg bestrider at vi har alt å tjene på å kjempe for et nytt økonomisk system slipper jeg ikke unna den brutale sannheten: til tross for stadig mer ambisiøse klimamål synker ikke karbonintensiteten i økonomien så raskt som den må. Denne problembeskrivelsen gjaldt også før 2-gradersmålet ble strammet inn.[13] Jeg mener det er de harde vekstkritikernes beste poeng: det går for tregt i dag. Spørsmålet er om dette skyldes at det faktisk ikke er mulig å skape grønn vekst, eller om politikerne ikke har prøvd hardt nok å legge til rette for det. Jeg heller mot det siste.
For all den tid både de harde og myke vekstkritikerne har gode problembeskrivelser er det likevel én svakhet ved de førstes argumenter som bør veie tungt: påstanden om at vi ikke kan løse problemet innenfor dagens system hviler på empiri fra en tid hvor grønne politikere fortsatt knapt har hatt en hånd på rattet i norsk nasjonal politikk. Vi har bare elleve år på oss til å halvere utslippene, og det finnes politikk som kan sikre utslippskutt, som ikke tas i bruk. Å gå til valg på dette er det viktigste prosjektet akkurat nå. Men, vil den harde vekstkritikeren innvende, hva om vi ikke kommer til en absolutt frikobling? Tenk om politikken og teknologien ikke tar oss til null utslipp og absolutt grønn vekst selv med helgrønne politikere bak rattet? Eller, som jeg allerede har påpekt, hva om politikken som skal redusere karbonintensiteten likevel gjør at det blir mindre vekst? De to poengene er grunnen til at vi skal være glad for at det finnes harde vekstkritikere i miljøbevegelsen og det norske politiske landskapet.
Vi har nemlig alt å vinne på å kutte utslipp innenfor rammene av dagens system. Dette må vi gjøre samtidig som vi tar høyde for at vi ikke får det til, ved å utvikle ideer og politikk for en annerledes økonomi. Elleve år er ikke lengre tid enn at vi må jobbe langs flere spor samtidig.
Referenser
[1] IPCC. Global Warming of 1.5°C. An IPCC Special Report on the impacts of global warming of 1.5°C above pre-industrial levels and related global greenhouse gas emission pathways, in the context of strengthening the global response to the threat of climate change, sustainable development, and efforts to eradicate poverty. Geneva, Switzerland: World Meteorological Organization, 2018.
[2] Mann, Charles C. «Can Planet Earth Feed 10 Billion People?». The Atlantic Magazine, mars (2018).
[3] William L Hosch. «The Green Revolution.» Encyklopædia Britannica. Sist oppdatert 12.03.2009.
[4] Mann, Can Planet Earth, 2018.
[5] Bjørn Molstad, «Genmodifisert mat,» i Folkeopplysningen (Oslo: NRK, 2018).
[6] Okpe, Victor. «Illusjonen om grønn vekst.» Tidsskriftet Røyst 10 (2018).
[7] Stærk, Bjørn. Jakten på den grønne lykken. Oslo: Humanist forlag, 2018.
[8] Pinker, Steven. Enlightenment now: the case for reason, science, humanism and progress. London: Allan Lane, 2018.
[9] Stoknes, Per Espen. «Finnes genuin grønn vekst?». BI Business Review. 21.03.2017.
[10] Karbonintensitet er et tall som beskriver forholdet mellom et lands BNP og utslipp av klimagassutslipp. Karbonintensiteten sier dermed ikke noe om et lands totale utslipp av karbon, men snarere hvor mye karbon de har sluppet ut ift. sin BNP.
[11] Nøst, Lage. «Vekst, hot or not». Lage Nøst (blogg). Sist oppdatert 27.07.2017.
[12] Okpe, Illusjonen, 62.
[13] Grant, Jonathan Lit Ping Low, Sam Unsworth, Corinna Hornwall og Mary Davies. «Time to get on with it - The Low Carbon Economy Index 2018». PwC UK, 2018.
Comments