En ny intern rapport bekrefter at den viktigste forklaringen på Corbyn og Labours fall, var rå sabotasje fra sentrumsorienterte aktører innad i partiet. Alt dette peker mot en ganske klar konklusjon. Nesten-seieren i 2017, skulle vært en seier, skriver Tarjei Røsvoll Ellingsen.
Labours nesten-seier i 2017 gikk egentlig forbi i stillhet, en nesten-seier er tross alt ingen egentlig seier. Og når 2019-valget gikk som det gikk, var forklaringen åpenbar: Corbyn var en for splittende leder, radikal og antisemitt som han var, og dette ledet til valgtapet.
Men som Sten Ravi Lona Shaw alt påpekte på denne nettsiden etter valget, var dette neppe noen god forklaring. Snarere er nok den viktigste forklaringen den kontinuerlige sabotasjen av Corbyns prosjekt, fra de sentrumsorienterte i partiet (og en uhåndterlig Brexit-posisjon). En ny intern rapport bekrefter dette, til de grader.
Hårreisende meldinger
Rapporten viser nemlig at sentrale medlemmer i Labours byråkrati, tillitsvalgte med lang bakgrunn i partiet, på en rekke forskjellige måter motarbeidet kampanjen. En viktig del av rapporten inneholder rett og slett beskrivelse av meldinger sendt mellom disse i en felles gruppechat, og det er til tider hårreisende lesning. Bare gruppechatten i seg selv har en interessant nok bakgrunnshistorie – opprettet slik at medarbeiderne kunne late som om de jobbet, mens de egentlig bare snakket med hverandre, i kjølvannet av Corbyns valgseier.
Meldingene er grove, rasistiske, sexistiske og mer til. De ler av at representanten Dianne Abott tok til tårene på et toalett etter å ha blitt utsatt for klare rasistiske overtramp på live-TV. De jamrer over hvor håpløs Corbyn er, og prater om at medlemmer som heier på han fortjener å bli skutt. At Labour uforutsett vant et tidligere Tory-sete skapte sinne, såpass mye at man håpet en ung labour-aktivist som hadde kjempet for setet skulle «dø i en brann». Konsekvent omtaler de Corbyns støttespillere som «trots» - trotskyister – antageligvis fordi samtlige av disse etablerte personlighetene har vært i partiet siden før Blairs tid, og har forhistorie med trottene.
De nærmest groteske meldingsloggene bør ikke underspille at vi ikke bare hadde med jazzing å gjøre. Gruppen drev en aktiv og bevisst kampanje for å undergrave Corbyns posisjon i partiet, og hans sjanser for valgseier. Da de første tallene fra 2017-valget kom, var chatmedlemmene forferdet, livredde for at Labour faktisk kunne få en majoritet. De hadde gjort sitt for å unngå dette. Kontinuerlig hadde de hatt en ‘gå sakte’-aksjon, ikke videreformidlet viktige beskjeder om ledige frivillige, ikke gjort arbeidsoppgaver, brukt ethvert øyeblikk for å planlegge hvordan noen andre kunne overta for Corbyn, og kanalisert ressurser vekk fra vippeseter til steder der anti-Corbyn-representanter satt, og mer generelt på systematisk vis undergravde LOTO – Corbyns direkte underordnede.
Av stor interesse er også at de bevisst sørget for å gjøre antisemittisme-anklagene mot Corbyn og partiet svært vanskelig å håndtere. Rapportens formål var opprinnelig å undersøke hvordan spørsmålet var håndtert, og kapittelet i rapporten er grim lesning. Den viser for det første at Labour hadde et antisemittisme-problem. Samtidig viser den hvordan anklagene ble den perfekte stormen for Corbyns motstandere. De illojale byråkratene hadde for det første holdt igjen en rekke av klagene om antisemittisme i partiet fra det tidligere lederskapet, og først gjort dem til et problem under Corbyn. Deretter var de vanskelige å be når Corbyn ba dem gjennomføre nødvendige tiltak for å løse problemet. Ingenting av dette ble lettere av at de jevnlig hadde kontakt med journalister, anti-Corbyn-organisasjoner og representanter for å spre rykter om hvordan han ikke gjorde noe. Realiteten var dermed at det helt reelle problemet antisemittismen var, ble misbrukt og feilhåndtert, på bekostning av jødiske medlemmer i partiet, for å undergrave Corbyn.
Og selvfølgelig er chatmedlemmene alle fornøyde over den nå nyvalgte Labour-lederen Keir Starner, en klassisk sentrumskandidat som både ser og høres ut som alt Blair kunne ønsket seg. En av deltakerne i chatten, Emilie Oldknow, var også en aktuell kandidat som generalsekretær under Starner. Da Novara Media – et formelt uavhengig, men reelt Corbyn-støttende mediehus – avslørte dette, truet hun med søksmål.
En alternativ virkelighet?
Alt dette peker mot en ganske klar konklusjon. Nesten-seieren i 2017, skulle vært en seier. Alle de menneskene som jobbet dag og natt for å sikre helsehjelp, infrastruktur, en slutt på privatisering av helsevesen og en løsning på fattigdomsproblemer som selv FN-kritiserer, kastet bort tiden sin fordi sentrale personligheter i partiet aldri hadde det samme målet som dem selv. De ønsket å tape, og jobbet intenst for å få det til å skje.
Spørsmålet blir likevel hvordan venstresiden skal håndtere dette. Kunne vi hatt en sosialdemokratisk bastion i Storbritannia om ikke for noen få enkeltmenneskers svikaktige oppførsel?
Slike konklusjoner bør man være varsomme med. Det mangler ikke på eksempler for den som ønsker at et slikt narrativ skal triumfere. Syrizas svik mot egen befolkning da de ikke trådte ut av Eurosonen, Demokratenes brutale kamp mot Bernie Sanders, eller den spanske venstresidens orientering mot sentrum. Selv våre venner i Sverige kan kanskje anklages for å svike venstresidens prosjekt i dagens regjeringssamarbeid, og det spørs om ikke SV sin kontinuerlige støtte til dagens krisepakker – selv om Rødt og MdG holdes utenfor – også kan forstås som et svik.
Problemet med en slik forståelse er at den ikke gir noen vei fremover. Dersom venstresiden består av en rekke ‘ekte’ revolusjonære krefter, men på magisk vis alltid blir undergravd av svikaktige agenter innen eget parti, står vi uten noen reell mulighet til å kjempe frem den politikken vi ønsker. Da er det bare å legge inn årene for alle forsøk på parlamentarisk kamp. Men problemet stanser jo ikke der – det mangler ikke på kritikk av ledelsen i fagbevegelsen, som med en gang de ser sitt snitt, sikrer sin egen karrierevei og velger den kompromissvennlige løsningen.
I en i retrospekt litt usammenhengende tekst forsøkte jeg å forklare noen av disse tendensene, men som motsetning til ideen om svik stilte jeg opp ideen om en strukturelt betinget kompromissvilje. Jeg viste blant annet eksempler på hvordan lederskapet i norsk fagbevegelse alt før storhetstiden fra 1910 hadde begynt å vurderemulighetene for samarbeid med kapitalen som et bedre alternativ enn radikal kamp. Og med en gang parlamentarisk makt var sikret i 1935 var veien kort til å inngå stadig nye kompromisser. Gerhardsens sosialdemokratiske prosjekt var også tuftet på en kompromissvilje, med alt fra å legge bort den radikale prispolitikken etter USAs instruks, deltagelse i NATO, og en vidstrakt korporatisering av forvaltningen.[1]
Vi kan forstå både Syriza, SV og Demokratene i USA og ikke minst Labour-chatten, på samme måte. Det er ikke primært at et fåtall personer er svikaktige. Snarere handler det om at hvert steg i prosessen mot en politisk bevegelse vil innebære muligheter for å inngå kompromisser heller enn å skape konflikt. Disse kompromissene vil strukturelt løses til fordel for dem med mest makt – i mange tilfeller kapitalens representanter. Poenget kan forstås både som et resultat av historiske betingelser, og som et resultat av overordnede tendenser som aktualiserer seg her og nå.
For eksempel er det faktum at det fortsatt eksisterer blairitter i Labours toppledelse en direkte konsekvens av at strukturkrisen i verdensøkonomien fra 70 tallet og utover, ledet til Blairs fullstendige overtagelse av partiet, og at ingen før Corbyn har sett sitt snitt til å utfordre denne konsensusen. At det ikke skjedde noen storartet utrenskning er samtidig en konsekvens av at disse aktørene var mektige, de hadde tilgang til store ressurser – både kulturelt og økonomiske – noe partiledelsen behøver. Og gjennom å midlertidig ha dem på sitt lag, var det mulig for Corbyn-kampanjen å operere noenlunde som normalt, uten å behøve noe storartet opprør med de motsteningene som lå latent i partiets grunnmur.
Det handler ikke om svik, men om strategiske overveielser av hvilke maktrelasjoner som må brytes, og hvilke som må opprettholdes. Problemet er bare at så lenge makten i klassesamfunnet vi lever i så til de grader ligger hos dem med tilgang på kapital, ender vi svært raskt med at for hvert kompromiss som inngås, så vil makten til basen i partiet – eller makten til arbeiderne i fagbevegelsen – bli mindre, og mindre, og mindre.
En nødvendighet?
Derfor ble kompromissviljen deres egen undergang. De tapte to valg, diskrediterte seg selv og den radikale politiske bevegelsen de sto for, og tapte kontrollen over partiet. Den som følger kommentarfeltene til saker om spørsmålet på twitter vil se utallige eksempler på rasende mennesker som aldri skal tilbake til Labour, og prat om et nytt parti er så vidt jeg forstår alt i gang.
Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at de kompromissene man inngikk i en viss utstrekning måtte ha fremstått som helt nødvendige der og da. Dersom Corbyn kom inn og kastet ut samtlige av de tillitsvalgte i partiet for å unngå noe ‘kompromiss’, så ville han neppe hatt sjans til å holde partiet samlet nok til å komme dit han gjorde i 2017. De 40 prosentene kunne vært 50 med lydige byråkrater, men det er ikke sikkert man ville hatt noen byråkrater overhodet, om man ikke tok til takke med de ulydige.
En kontrafaktisk virkelighet der kompromisser ikke blir inngått, er ren utopi. Organisasjoner vil koopteres, medlemmer vil ha personlige interesser, koblinger til kapitalens lakeier vil opprettes, om de så sitter på pengesekken eller medieoppmerksomhet, og i den grad man foretar noen utrenskninger vil det neppe ta lang tid før nye tillitsvalgte finner ut at sin egeninteresse ikke nødvendigvis er den samme som den politiske bevegelsens. Labour-rapporten gir et klart og groteskt eksempel, men den er like fullt bare en ekstremversjon av en alltid-eksisterende tendens innenfor den parlamentariske statsformen og dens tilhørende partidemokrati.
Det er kort sagt ikke mulig å se for seg en virkelighet der problemene i Labour ikke var som de var. Det finnes ingen sølvkule, ingen vidunderkur, mot etableringen av en parti- eller fagbevegelseselite som mister kontakt med sin egen base, sitt eget politiske prosjekt, og bidrar til å undergrave det som helhet.
Samtidig bør ikke det bety at man resignerer fra prosjektet som helhet. Kampen er ikke meningsløs, og det finnes løsninger på ulydig byråkrati, kooptering av andres kamp, og det som hører til. Den fremste løsningen er kanskje paradoksalt nok å finne i en liberal idé, men gjennomført på marxistisk vis. Åpenhet er grunnideen i parlamentarismen. Gjennom den åpne utvekslingen og konfrontasjonen av ideer i parlamentet, sikres den allmenne viljen et gjennomslag som ivaretar det felles beste. Dette undergraves fordi klassesamfunnet gjør alle politiske debatter betent av budsjettdisiplinens harde lov, og kapitalens egeninteresse er derfor den interessen som for ofte får gjennomslag, bak dekket av fine formuleringer og ‘balanse’.
Sosialistiske partier bør som vanlig, realisere liberalismens egne lovnader. Vi bør åpent diskutere strategiske valg, hvilke interesser man kjemper for, og peke på det når organisasjoner, bevegelser og representanter har inngått et kompromiss. Kort sagt må vi ha en nådeløs selvransakelse og bevissthet om hvilke kompromisser som faktisk inngås, for hvilke formål de inngås, og på hvem sin bekostning de inngås. At Labour-byråkratiet motarbeidet Corbyn er et strukturelt betinget kompromiss som vi kan analysere i etterkant som bevis på parlamentarismens fånyttighet, men i den konkrete situasjonen var det fortsatt muligheter for å snu.
For eksempel kunne man pekt på illojale tillitsvalgtes uærlige opptreden, og få deres oppførsel frem i lyset. Så lenge dette var hemmelig, ville forsøk på endring bidratt til anklager om forsøk på ‘kupp’ og dårlig behandling. Men om disse forholdene var velkjente, ute i det åpne, ser det hele annerledes ut. Plutselig ville det tilsynelatende nødvendige kompromisset blitt langt mindre ‘nødvendig’, og kanskje ville også et radikalt brudd blitt det eneste reelle alternativet. Det er ingen sølvkule, men en offentlig intern debatt er det sterkeste skytset mot de krypende kompromissene.
[1] Trond Nordbys Korporatisme på Norsk, fra 1990, er en av de virkelig gode bøkene om dette emnet.
Comments